KANSKJE FOR ALLTID

”Kanskje for alltid” er ei novelle av Ingvild H. Riskøi. Novella er en del av samlinga ”La stå” fra 2007 som inneholder syv små noveller. De handler om sorg, smerte, lengsel og begeistring.

”Kanskje for alltid” handler om en gutt son heter Jon og ei jenter Maria. De har kjent hverandre fra de er små. De er barndomsvenner og begge bor på landet. Maria bor sammen med moren sin på den ene siden av hekken og Jon bor på den andre siden. De leker alltid sammen uansett hvor mye moren og lærerne til Maria oppfordrer henne til å ikke leke med Jon. Årene går og de er fortsatt venner. Men når Maria blir atten år flytter hun til byen for å studere. Etter hun har bodd der en stund får hun et brev fra moren hvor det står at han står og ser på huset deres hele tiden hver dag. Hadde hun ikke kjent han hadde hun kommet til å blitt redd.
Etter fire år med studier er Maria ferdig utdannet lærer. Hun kommer tilbake til moren. Hun tar kontakt med Jon og de drar tilbake til den samme berghylla som de overnattet på når de var fjorten år.

Novella er i tredjepersonsfortelling. Fortelleren står utenfor fortellinga. Siden den er fortalt i tredjeperson, kan leseren får litt større avstand til handlinga og ikke samme personlige innvirkning som hvis den hadde vært fortalt i jeg –person. Hvis den hadde vært fortalt i jeg person hadde det kanskje blitt litt lettere å fått med seg handlingen, når du ser det fra en av karakterenes synsvinkel. For da blir det litt mer personlig forklart.
Det kommer noen replikker i blant, men det er mest fortelleren som legger frem fortellingen.

De to hovedpersonene i teksten, jenta og gutten blir ikke skildret noe spesielt detaljert i utseende. Men man klarer og danne seg en mening om hvordan de begge er som personer. Jenta er veldig utadvent og uavhengig. Hun tar initiativet til hva de gjør og er den som klarer og stå opp for seg selv. I motsetning til jenta virker gutten ganske innesluttet og humøret skifter på et blunk. Han er en person med mye følelser som reagerer fort og litt spesielt. Han begynner å gråte veldig lett. Det kan også virke som det er et eller annet uvanlig med gutten som vi ikke helt får vite om.

Denne novella starter i in medias res. Den starter rett på handlinga. ”De var seks år og de lå på kne ved bekken. Han så på henne, hun holdt syltetøyglasset i den ene hånda. Med den andre snudde hun fjeset hans mot vannet”. Det er ikke mye beskrivelse og presentasjon av hovedpersonene. Men vi kan med denne starten se for oss hvor de er og hva de gjør.


Novella er bygd opp i kronologisk rekkefølge. Den blir fortalt og beskrevet etter hvert som jenta og gutten vokser. ”Da de var seks...”, ”De var ti”, ”Hun var tolv”, ”De var fjorten”, ”Hun var atten”. Under hele novella fortelles det hvor gammel de er.


Noveller er jo kjent for å ha en rask, kort og ofte spennende slutt slik at leseren selv kan tenkte over og danne seg et eget bilde av hva han/hun tror skjer.
I denne novella er slutten veldig åpen og mystisk. Leseren må virkelig tenke seg til hva han/hun tror skjer. Det er ikke en avslutning hvor alt blir oppklart og vi får høre at alt ordnet seg og de lever lykkelig sammen. Det vi får høre på slutten er: ”Og etter på, når det mørke på berghylla er borte og dagen begynner og komme, sitter hun stille og ser på en måke. Den stuper og stiger i buer over vannet. Hun følger den med øynene. Stuper, stiger, stuper. Så løsner sola fra havet. Lyset faller der han lå. ” Vi får vite at gutten ikke er der, men vi får ikke noen begrunnelse eller forklaring på hvor det har blitt av han. Har han gått hjem? Har han hoppet i havet?


Språket i novella er direkte og ganske lett å forstå. Jeg syns ikke det er brukt mye vanskelige og unormale ord. Det er mye språklige bilder som beskriver omgivelsene. Eksempler er: ”Der lyste jakka hans signalrød mellom greinene”, .. og det siste gule flaket av sol lå over berghylla”, ”Ettermiddagssola falt inn vinduet” og ”Så løsner sola fra havet”.
Det er lite skildringer av følelser. Flere ganger i novella er det skrevet slik at du skjønner at det er følelser der, men det er ikke direkte skrevet. Et eksempel er: ”Han sto stiv foran henne, tårene dryppet fra haka”.


Jeg syns ”Kanskje for alltid” er en god novelle. Den er akkurat passe lang og fortelles slik at du har lyst til og fortsette og lese den hele tiden underveis. Det er gode beskrivelser som ikke er for avanserte å forstå. Den er fortalt slik at du underveis hele tiden må danne deg egne bilder og også ofte tenke deg til hva som egentlig skjer. Det skrives ofte en del mellom linjene i noveller noe denne novellen er et eksempel på. Og med den så åpne slutten er det slik at leseren selv må tenke selv og danne seg en egen oppfatning av hva som skjer.